Dagens idé: En internasjonal universitetsrateing

Det finnes et utall internasjonale universtitetsrateingsystemer, så hvorfor finne opp enda en? Dette er en rateing som baserer seg på en idé jeg fikk i Sydney for noen måneder siden, og den er derfor genial.

Rateing systemet består i at man sammenligner universitet (eller høyskole) X med Harry Potters Hogwards. Universitetet blir bedømt ut fra arkitektur, idrettstilbud (cricket et stort pluss) og hvordan universitetsstaben ser ut. Foreksempel NTNUs hovedbygning scorer høyt, mens dragvoll trekker ned. At de ikke har Cricket trekker også ned. Derimot universitetet i Sydney var en kopi av britiske universiteter og det trekker derfor opp, dessuten har de cricket.

En utenrikspolitisk idé

Et stort problem i Europa er avhengigheten av russisk olje og gass. Hvorfor er dette et stort problem? Jo, fordi Russland har ingen skrupler for å utnytte dette for å øke sin interressesfære. Man har sett dette i Ukraina og nå senest i Georgia (en av de eneste oljerørlinjene fra øst som ikke er kontrollert av Russland går igjenom nettopp, Georgia). Om et par år eller måneder er det nok en av de baltiske landenes tur, før eller senere vil de komme til å gjøre en feil mot sin enorme russiske minoritet, og da er sirkuset igang igjen. Ikke helt umulig at kontroll over olje og gass at Russland parkerte sitt hangarskip rett utenfor norsk sokkel og stoppet oljepumpingen for en god stund. Hva slags nabo er dette? Er dette et land vi kan stole på? Nei! Det er et land som regelmessig forbryter seg mot norsk og britisk luftrom og tilogmed hevder at det er farlig for norske jagerfly å avskjære russiske fly. Hvis det er såpass farlig, hvorfor i all verden flyr de rundt i første omgang? Jo for å true en mindre nabo.

Hvordan kan dette stoppes? Jo, gjennom å utnytte norsk sokkel maksimalt, vi må pumpe opp maksimalt av olje og gass for å redusere europeisk avhengighet av russisk energi. I andre linje må vi bruke disse pengene til å utvikle nye energiformer, virkelig pløye miliarder av kroner inn i utvikling og produksjon av ny fornybar energi. Dette vil skape nye arbeidsplasser i tillegg. Det er ikkenoe problem om denne satsningen vil gå med underskudd i noen år. Dette er rett og slett penger vi tar fra oljefondet. Før eller senere vil dette slå igjenom. Det kommer til å kreve investeringer i infrastruktur, og kan være en ypperlig mulighet for statoil å skaffe seg en mer miljøvennelig profil.

Hat til OL, strekmennesker og snart ferie

Johnny Cash – We’ll Meet Again

OL er et arrangement jeg tidligere tolererte, faktisk for noen år siden kunne jeg også fostre noe som kunne likne på entusiasme for OL, men nå er det slutt. Etter å ha blitt peppret med den samme informasjonen opp og opp igjen om OL fra entusiastiske kinesere har fått jeg til å innse at jeg hverken liker overstadig nasjonalistiske, entusiastiske mennesker og OL. Det OL fungerer som jamming av nyhetskanalene, foreksempel var alle hovedsakene på BBC sin hjemmeside i går om åpningssermonien. Vel, jeg kunne forstått hvis sportsseksjonen hadde det som hovedsak, da kunne jeg ignorert det og heller konsentert meg om krisen i Georgia eller noe annet som faktisk er interresant.

For å lysne opp en heller negativ bloggpost har jeg valgt å fortelle om en hobby jeg har, nemlig å ta bilde av strekmennesker utenom det vanlige. Strekmennesker som befinner seg i kinkige situasjoner. Skilt med strekmennesker fungerer litt som dyreforsøk, “vi har vist dette med en tegning hvordan det går hvis du gjør ting feil, slik at du slipper å gjøre det”.

Jeg har snart ferie igjen, jippi! den første ferien siden april. Og i likhet med ferien i april, så har jeg tenkt meg til Australia, igjen. Denne gangen for å titte på australske universiteter med tanke på hvor jeg har lyst til å ta mastergraden min. Valget står mellom Melbourne og Sydney. Og dessuten for å få litt sol i hverdagen, noe vi har alt for lite av her i Wellington denne vinteren.

Tidsoner, australiaferie og klatring

Johnny Cash – Sunday Morning Coming Down

De to siste månedene på andre siden av jorda har jeg vendt meg til den flotte 12 timers tidsforskjellen, som var både praktisk og forsterket følesen av at jeg faktisk befant meg på andre siden av jorden. Med omstillingen til sommer- og vintertid har denne ypperlige balansen blitt forskjøvet. Nå har det krympet ned til 10 timer, og jeg føler det som at jeg har flyttet nærmere Norge og at jeg ikke lenger befinner meg på helt motsatt side, men bare nesten. Dette har vært et ganske hardt slag, rett i milten for meg.

På torsdag skal jeg forflytte meg enda nærmere Norge (denne gangen også fysisk). Når jeg legger ut på en langtur rundt omkring i det store nabolandet, Australia. Turen er nøye planlagt og utformet med det mål for øyet å besøke større deler av kontinentet, inkluderer blant annet Adelaide, Melbourne, Brisbane og Sydney. Dette er min siste sjanse til å få i det minste litt sol og sommer før “vinteren” setter inn.

I  dag var det duket for en uvant opplevelse, nemlig klatring, noe jeg vil si at absolutt falt i smak, med litt trening kunne det vært en aktivitet jeg faktisk kan tenke meg å gjenta.

New Zealands identitet, kiwiburger og matvarepriser

Etter litt over en uke i New Zealand, har jeg støtt på flere ting som jeg har stusset litt over. Newzealenderene selv, spesielt tvreklamene, som forsøker å knytte alle ting til en newzealandsk nasjonalidentitet. Jeg forstår at det må være slik for et såpass isolert samfunn. En nordmann, svenske og danske kan ha en felles identitet som skandinav, nord-europeer eller rett og slett europeer. For newzealenderenes del går identiteten fra newzealender til verdensborger, uten noe imellom. Tidligere var sikkert identiteten tettere knyttet til det britiske imperiet og Storbritannia som moderland, foruten det identitetsskapende elsk-hat forholdet til storebroren Australia.

 

Jeg har også prøvd meg på en lokal favoritt, kiwiburger hos McDonnalds (denne burgeren inneholder selvsagt _ikke_ kiwi, noe som ville gjort smaken enda mer…. spennende…). Burgeren inneholdt både egg og rødbeter (i denne noe spesielle burgeren var heldigvis alle gode burgeres nemesis, sylteagurken, utelatt). Jeg kan ikke si at denne noe spesielle blandingen akurat falt i smak. Selvom den spilte hardt på sin identitet som newzealandsk.

 

En ting jeg har lært meg å sette pris på i denne enslige øystaten er matvareprisene. Matvareprisene er flotte og endelig har jeg faktisk råd til å spise den samme maten som jeg som kjøttdiskmedarbeider solgte. Foreksempel i dag kjøpte jeg mat for 4-5 dager, og det var ikke småting heller, wienersnitzel, karbonadedeig ogsåvidere, og hva kom prislappen på? 31,5$ som i skrivende stund er 137 kr. 

 

Endelig fremme

The Arcade Fire – Keep the car running.Vel, etter en helg på hostel og mye vandring i byen, har jeg nå for første gang beveget meg inn på universitetsområdet. Og med litt virring rundt, så har jeg endelig blitt tildelt min plass å være her i verda. Wai-te-ata road 1. Hele stedet så egentlig ganske greit ut, som en stor variant av Moholt, har nesten like mye boltreplass som på Nedre Singsaker. I forhold til Osloveien er den nye hybelen min et veldig stille sted.Et negativt poeng er at det virker som plasseringen av dusjhodet, her, akkurat som i USA er utført/diktert av hensyn til dverger, eller en generelt lav befolkning (se blogginnlegget om å endelig være høy igjen).

Første dag i New Zealand

Jeg vurderte sterkt å la dette blogginnlegget følge sjangeren «sommerferien min» skolestil fra 3. klasse på barneskolen. Men jeg slo det fra meg ganske kjapt, siden det ikke stemmer overens med onkel reisende mac-følesen jeg sitter inne med.Jeg troppet opp i Wellington, så frisk og rask som man kan være etter en 14 timer flytur med en hyperaktiv 15 år gammel nederlender ved siden av seg, kl. 12 i går. Det første jeg fant ut var at store deler av lokalbefolkningen hadde kledd seg ut. Alt sammen så ut som en blanding av halloween, 80-tallsfest og 16. mai. Det viste seg at det var en god grunn til det, og at det nesten var umulig å oppdrive hostellrom i Wellington. Sevens rugbyturneringen gikk av stabelen i nettopp Wellington denne dagen. Det jeg klarte å oppdrive var en madrass i et bording house litt oppi bakken fra bykjernen. Etter å ha ordnet opp det, så tok jeg kabelbanen opp til botanical gardens og tuslet litt rundt der og satte meg ned og så på cricketkamp.Dagen i dag er preget av bakfulle rugbykampgjengere som tusler rundt i gatene. Jeg har egentlig ikke stort av mål og/eller mening med dagen.Ting som har fascinert meg de første dagene i New Zealand. 1. Stedet minner mer om Storbritannia enn jeg trodde før jeg kom hit. Noe som ble ytterligere bekreftet da jeg så en britisk rød routemaster todekkerbuss i gatene her.2. Fotgjengerovergangene, de lager lyd, spesiell lyd, høres nesten ut som en 1950-talls scifi-laserpistol3. Været, godt vær4. Biler, flere biler enn jeg trodde. Så egentlig for meg at New Zealand var mer europeisk, med mindre antall biler og flere små butikker.5. Taket over fotgjengerfeltene i Lambton Quay.6. G’day mate7. Hvordan byen ser ut som en blanding av USA og Storbritannia, sånn rent bygningsmessig.

Dagen som forsvant, den bortkommene sønn og glemte postkort.

Dette blogginnlegget er dedikert til dagen som forsvant 1. februar 2008, også kjent som den internasjonale tidsreisedagen. Mer om denne tidsreisedagen finner du lenger nede på bloggen.I går (jeg bruker i går om 31. januar, siden jeg de neste 14 timene er fortapt i dagen som aldri skjedde), møtte jeg uventet på australierne fra San Diego og ble med på en flott improvisert tur til universial studios. Selvsagt skjedde det eneste sosiale jeg har gjort i LA iløpet av den siste dagen jeg var der. Menmen, ikkenoe å gjøre med det i ettertid. Perfekt avsluttning av en flott ferietur til USA, selvfølgelig sett i lys av hatet til O’ Hare i Chicago, bussystemet i LA, amerikaneres mobiltelefonbruk også videre.Ser for meg at det blir en flott tur med Air New Zealand. 06.45 i morgen kommer jeg til å være fremme og kan poste dette blogginnlegget. Jeg har også noen postkort som burde vært postet et sted i USA, men som har bestemt seg for å bli med meg til New Zealand.

San Diego, gjennsyn med Frida og følesen av å være høy igjen.

De siste dagene har jeg tilbringt i San Diego og opplevd tilnærmet lik en norsk sommer. Dessuten har jeg engasjert meg i aktiviteter. Blant annet brukte jeg hele søndagen til å tusle rundt i Balboa Park, den store byparken i San Diego. Litt av sjarmen med den parken var at de hadde noen internasjonale hytter som var innredet og drevet av folk så ut som besteforeldere. Jeg gjenkjente opptil flere av bestemors stoler og nips i den norske hytta.

Den store norske overraskelsen var da en av mine tidligere medreisende, Frida troppet opp på hostelet, uvitene om at jeg var der.

Amerikanere er lave, det er jevnt over et lavt folkefærd. Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så iløpet av ferien har jeg fått tilbake følesen av å være høy, en følese jeg ikke har hatt siden minst 4. klasse. Nå bare håper jeg på at jeg med mine gigantiske 6 fot kommer til å være høyere enn gjennomsnittet på New Zealand også.

Og for hundre og ‘nte gang, ta fra amerikanernee de jævela mobiltelefonene deres, eventuelt gi dem en egen mobiltelefonvogn der alle kunne sitte å prate i.

Alene i den store verden, tilbake til San Diego og datotapet.

Fra og med kl. 12 i dag, da jeg sa ha det til Ragnhild på LAX, så har jeg vært mutters alene. Det gikk opp for meg kort tid før, at det var mest sannsynligvis siste gangen jeg får høre norsk på en ganske lang stund. Litt befriende på en måte, men samtidig litt skremmene. Hittil har jeg tatt ganske lett på hele turen, ingen bekymringer. Men nå, som jeg er alene, kjenner jeg meg noe mer småstresset og spent. Man kan si at det er først nå at turen min til New Zealand virkelig begynner.Min første avgjørelse som enmannsreisefølge var å dra tilbake til San Diego. Jeg kan ikke akkurat si at jeg likte LA, og da er det perfekt å komme seg tilbake til San Diego som har hatt turens triveligste hostel. Jeg skal styre rundt i San Diego i 4 dager til, før jeg drar tilbake til Los Angeles dagen før flyet mitt går fra LAX. Siden jeg ikke tar sjansen på at det amerikanske togsystemet skal få meg transportert til og fra San Diego innen rimelig tid. Dessuten får jeg to dager i Santa Monica før jeg setter snuta mot Auckland.Påveien til Auckland kommer jeg til å få oppleve å miste en dag. Den i år kommer 1. februar aldri til å skje. Jeg går fra 31. januar til 2. februar når jeg flyr til Auckland, pga. den internasjonale datolinjen. Under en frokost i San Diego, ble jeg og Frida enige at jeg i fremtiden, når tidsreiser blir mulig, bør gå tilbake i tid til 1. februar, bare for å oppleve den datoen. Derfor skal også 1. februar bli utropt til den internasjonale tidsreisedagen. Jeg føler at verden hadde vært tjent med enda en internasjonal merkedag. Og da er 1. februar god nok dato som noen. En annen måte jeg har vurdert å ta igjen 1. februar er å gå på feil kalender hele februar, frem til skuddårsdagen og kalle den for 28. februar. På den måten har jeg ikke gått glipp av noen dager og slipper å bry meg om at det er skuddår i år.