Alene i den store verden, tilbake til San Diego og datotapet.

Fra og med kl. 12 i dag, da jeg sa ha det til Ragnhild på LAX, så har jeg vært mutters alene. Det gikk opp for meg kort tid før, at det var mest sannsynligvis siste gangen jeg får høre norsk på en ganske lang stund. Litt befriende på en måte, men samtidig litt skremmene. Hittil har jeg tatt ganske lett på hele turen, ingen bekymringer. Men nå, som jeg er alene, kjenner jeg meg noe mer småstresset og spent. Man kan si at det er først nå at turen min til New Zealand virkelig begynner.Min første avgjørelse som enmannsreisefølge var å dra tilbake til San Diego. Jeg kan ikke akkurat si at jeg likte LA, og da er det perfekt å komme seg tilbake til San Diego som har hatt turens triveligste hostel. Jeg skal styre rundt i San Diego i 4 dager til, før jeg drar tilbake til Los Angeles dagen før flyet mitt går fra LAX. Siden jeg ikke tar sjansen på at det amerikanske togsystemet skal få meg transportert til og fra San Diego innen rimelig tid. Dessuten får jeg to dager i Santa Monica før jeg setter snuta mot Auckland.Påveien til Auckland kommer jeg til å få oppleve å miste en dag. Den i år kommer 1. februar aldri til å skje. Jeg går fra 31. januar til 2. februar når jeg flyr til Auckland, pga. den internasjonale datolinjen. Under en frokost i San Diego, ble jeg og Frida enige at jeg i fremtiden, når tidsreiser blir mulig, bør gå tilbake i tid til 1. februar, bare for å oppleve den datoen. Derfor skal også 1. februar bli utropt til den internasjonale tidsreisedagen. Jeg føler at verden hadde vært tjent med enda en internasjonal merkedag. Og da er 1. februar god nok dato som noen. En annen måte jeg har vurdert å ta igjen 1. februar er å gå på feil kalender hele februar, frem til skuddårsdagen og kalle den for 28. februar. På den måten har jeg ikke gått glipp av noen dager og slipper å bry meg om at det er skuddår i år.

Merkelige samtaler på tog og Californiaferien min.

Jeg har faktisk funnet et argument for hvorfor man skal ta fly i USA, at amerikanerene relativt nylig har funnet ut at mobiltelefon er en god idé og at det er tilnærmet akseptabel dekning. Noe som har medført at man har fått høylytte mennesker på offentlig transport, slik som tog. De to eneste togturene mine i USA har endt opp med at høylytte mennesker har planlagt ting med interessant dialekt og merkelig, merkelig samtaletemaer. Jeg nevner i fleng: booking av presidentsuite, påmelding på drømmekurs, organisering av begravelse til noen som ble truffet av en semitrailer og opprettelsen av et adhoc begravelsesbyrå. Ferien min i California har hittil bestått å dra innom Santa Barbara (trivelig by, liten og snobbete) og San Diego (Større by med kjempeflott hostel). I morgen står Los Angeles for tur og å si ha det til Ragnhild som tar flyet tilbake til Norge. Jeg tar ikke fly før 31. og jeg har absolutt ingen idé om hva jeg skal finne på frem til da.

Florida, California og venting, venting

Først og fremst vil jeg si at jeg er tydeligvis veeeeeeeeeeeldig dårlig til å velge reisedager. Jeg har en tendens til å velge dager da enten a. alle andre er ute å reiser, eller b. dager med eksepsjonelt dårlig vær, eller enda bedre c. kombinasjonen av de to.Akkurat nå sitter jeg på Amtraks tog fra Santa Barbara til San Diego. En heidundrane herlig dobbeltetasjes tog, trivelig personale og himmelen i forhold til kulden og regnet utenfor. Eneste som trekker ned er en liten spansk unge i setet foran med store problemer med å sitte stille. Det eneste som mangler, vedsiden av en et bedøvelsespilgevær for å berolige ungen i setet foran, er trådløs internettdekning, da hadde hele togturen vært helt perfekt.Min onkel reisende mac reise igjenom USA har jeg gjort meg visse tanker. For det første. Det amerikanske systemet med flytransport er unødig belastene, ikke bare på miljøet, men systemet ser ikke ut til å fungere optimalt. Derfor burde USA satse store midler i et system av høyhastighetstog. Fordelene for USA er her at store deler av linjenettet ligger allerede der. USA har (hadde ihvertfall sist jeg sjekket etter) flest kilometer jernbane i hele verden. De har også et etablert system igjenom Amtrak. En satsning på elektrifisert høyhastighetsbane vil også minske USAs avhengighet av oljeimport. Hvordan denne høyhastighetsbanen skal se ut er et annet spørsmål. Det viktig med den er at den skal ha en fart som kan gjøre at den utkonkurerer flyene, noe som vil bety rundt 500-600 km/t. Noe som betyr at de trenger magnetisk levitasjonsbane, som kommer til å gjøre grove innhugg i infrastrukturbudsjettet. Men, med en skatteøkning ville kanskje USA kunne være igang med et nytt New Dealprogram. En slik utbyggning ville vært mye mer hensiktsmessig enn dagens irakkrig og sikkert ikke spesielt mye dyrere.

Farvel Trondhjem, Good Morning Wellington

På automagisk vis har denne bloggen nå blitt en reiseblogg. I hvertfall frem til 2. februar. Det er i skrivende stund i underkant av ett døgn før jeg sitter på flyet til Keflavik og jeg har for ikke lenge siden tatt farvel med Trondhjem, ihvertfall i minst de neste 10 månedene. Som en oppvarming til de neste to ukene med flyplassopphold så har jeg brukt 3 fantastiske timer på forskjellige flyplasser i dag. Fortrinnsvis Gardemoen. 

Tid på flyplass kan brukes på mange måter, det gjelder bare å være kreativ. Derfor følger jeg det hele opp med noen ideer til aktiviteter. I hovedsak dreier det seg om å observere og/eller analysere dine medreisene.

1. Se på løpende mennesker.

Dette er en flott aktivitet, nemelig å se sitte i ro og mak og se dresskledde mennesker løpe alt hva remmer og tøy kan holde til utgangen sin.

2. Analyser reisefølger.

Ekteparet på 50 sin kjærlighetsferie til Paris ser betraktelig anderledes ut en kjernefamilien på 4 sin tur til Malaga. Og ikke minst Gutteklubben Grei på rundt 40 påvei til Thailand.

3. Plukk opp samtaler.

Sett deg ned og tjuvlytt på hva som blir sagt, titt og ofte kan du få med deg noen virkelige gullkorn.

4. Legg kabal, les bok, spill dataspill

5. Skriv blogg

Denne er ganske selvforklarene, og kanskje den aktiviteten som for tiden til å gå fortest.

En aktivitet jeg ennå ikke har vurdert er å ende opp med å gå fra vettet og gi dine medreisene en uforglemmelig opplevelse, for det er ikke til å unngå at størsteparten av dine medreisene er i akkurat samme situasjon som deg. Dette er et alvorlig problem som burde blitt addressert av de som driver flyplassene. De burde organisere aktiviteter, eller ansette folk med eneste arbeidsoppgave og gjøre rare ting, en slags flyplassidiot (en slags mer eller mindre verdensvant variant av den gode gamle landsbyidioten). Bare å ansette en slik ville potensielt høyne reisekvaliteten til de medreisene med flere hakk!

På reisefot, klesmangel og pakkestudier

Wolfe Tones – Far Away in Australia

Da har det plutselig slått meg… At jeg faktisk må pakke, pakke lurt, er ikke akkurat slik at jeg har mulighet til å glemme noe. Kombiner det med min egene evne, jeg er litt usikker på om det er en positiv ting, til å underpakke. Det kan enten bety at jeg har feilberegnet klesbruk, eller rett og slett glemt ting (”Sokker ja, faen, sokker hadde jeg jo glemt”). 

Før jeg lanserer ideen om et egen profesjonsutdanning innen pakking (som egentlig er ganske gammel og delvis må krediteres Beate). Så skal jeg legge inn et ønske om idéer eller forslag til ting jeg kan ha glemt/oversett.

PAKK1001 – Innføring i pakking

En eller annen gang i livet møter de fleste en situasjon der de en situasjon der pakking og logistisk planlegging spiller en viktig og alvorlig rolle, dette studiet tar sikte på å utdanne pakkekonsulenter som kan gi profesjonelle. Studiet kommer inn på temaer som også er viktig i foreksempel innen reiseliv, logistikk, historie og førskolelæreryrket. Dette studiet tar sikte på å legge et grunnlag for videre pakkestudier. Viktige tema er logistiske løsninger, pakkeplanlegging, feriepakking kontra flyttepakking, pakkesystemer, pakkeetikk, pakkehistorie, ferieforbruk og klesbruk.

PAKK1540 – Pakkingens historie

Hvordan pakket gamle sivilisasjoner? Når britisk aristokrati dro på sin Grand tour til Italia, hvordan pakket de da? Hvordan har tekniske utviklinger innen bagasje, fremkomstmiddel og klær utviklet pakkekulturen. Dette er spørsmål, som skjeldent har plaget folk så lenge det har vært ett behov for pakking.

På høy tid!

Sonic Youth – Disconnection Notice

Nå er det på høy tid at jeg skriver i denne bloggen igjen. Altfor lenge siden sist, og jeg har mottatt endel purring. Men, jeg har flere gode unnskyldninger på lager. En av dem, er facebook. Facebook ødelegger bloggene, ingen som gidder å sjekke disse noe mer, siden man kan oppdatere seg rundt andres liv og leven vedhjelp av statusfeltet. Den andre unnskyldningen er til tider manglene internett (dette er den dårlige av unnskyldningene).

Siden jeg har skrevet i denne bloggen sist, så har jeg flyttet igjen, noe som bringer meg opp i 6 flyttinger iløpet av mine 5 år i Trondhjem. Ikke verst i seg selv. Dessuten er jeg nå igjen på flyttefot. Hvis alt går som det skal så skal jeg fra februar befinne meg på motsatt side av jorden, i den New Zealandske hovedstaden Wellington, der jeg har tenkt til å tilbringe et helt år. Med andre ord, vil jeg komme opp i hele 8-9 flyttinger før jeg er ferdig i Trondhjem.

Kan godt hende at jeg kommer til å skrive ned noen nye ideer her, må jo finne på noe, nå som eksamenstida har satt inn.

Påskeidyll

Ulver – Nattleite

I dag har jeg satt snuta nordover, til hytta på påskefjellet. Med mobiltelefon og bærbar datamaskin kan man ikke akkurat si at man lider noen nød. Hytta har jo blitt fin etterat den fikk litt mer innredning. 

I morgen venter årets første skitur. Mye mulig at det samtidig blir årets siste i samme slengen.

Ting jeg skal gjøre når jeg blir rik

Mr. Bungle – Goodbye Sober Day

Etter flere års skolegang har jeg begynt å opparbeide meg et forholdsvis stort studielån. For å få bukt med dette, istedetfor å vente på inflasjonen som kanskje kommer og nullstiller hele lånet slik som det gjorde for folk på 1970-tallet, så må jeg opparbeide meg en anselig mengde penger.

I den anledning tenkte jeg også på hva jeg skulle gjøre hvis jeg faktisk ble rik. Den mest vanntette planen for ettermæle, eller ihvertfall presseomtale I agurktid, er å bruke rikdommen sin på eksentriske ting, litt som Turkmenistans nå avdøde dikator. 

Så mine planer for eksentriske ting:

1. Personlig arkeolog
• Rike folk har tjenere knyttet til husholdningen, som livlege, egen gartner, bilmekaniker også videre. Hvorfor ikke en arkeolog? Ansette en driftig sjel til å grave opp blomsterbed og plenen på jakt etter flintavslag og pilspisser.
2. Eget museum
• Vet ikke helt hva jeg skal stille ut, får jo se hva den personlige arkeologen graver opp.
3. Kjedsomhetspark
• Denne skal være det motsatte av en fornøyelsespark, den skal rett og slett være kjedelig. Jeg skal ansette en flokk med mennesker som skal ha som oppgave å ikke bare være kjedelige, men få andre til å kjede seg. 
4. Pyramide
• Hva sier vel ikke stormannsgalskap like godt som en pyramide?

Jobb, shopping og Magnoman

The Pogues – A Pair Of Brown Eyes

I det siste har denne bloggen fungert som min klagemur for jobbtretthet. Så, jeg tenkte å forandre på vinnerlaget og heller fortelle om min og Eriks shoppingtur i Trondheim sentrum. Etter at vi hadde konsumert tilstrekkelige mengder kaffe valset jeg og Erik rundt i Trondheim, inn og ut av klesbutikker. Vi brukte gjennomsnittlig ca. 1-1,5 minutt i hver butikk. Og besøkene kan oppsumeres i kommentarene «hmm, denne hadde…. farger….» og «nei….».

Iløpet av shoppingturen var vi også innom etpar lekebutikker og tittet på hva dagens barn får å leke med, og i en av dem støtte vi på denne videoen, med en utrolig irriterene, men samtidig fengene låt.

Sliten, jobb- og oppgavelei, men lell da!

Tom Waits – I Hope That I Don’t Fall In Love With You

I dag leverte jeg min første arkeologioppgave, som mest sannsynlig ikke kommer til å gå ned i historien som noe stort verk. Den ble mekket sammen, fort og gæli, på dragvoll iløpet av noen korte lesesalstimer iløpet av uka. Selvom det ikke tok spesielt lang tid, så er jeg lei nok den. Den første som nevner steinalderboplasser kommer til å motta ett månedesforbruk av stygge blikk.

Jobben med å pushe kjøtt er slitsom nok, spesielt når det blir mye. Riktignok er det kjekt å ha en slik jobb når jeg får lønn (slik som i dag).

Mulig også at det er resten av situasjonen som generelt tærer på kreftene. Kombinert med at det blir lysere i været (og samtidig glatt is) og vår i lufta som gjør en ubalansert (spesielt isen kanskje).

I all min slitsomhet ser jeg også at jeg har skrevet et crappy blogginnlegg, men lell da.