New Zealands identitet, kiwiburger og matvarepriser

Etter litt over en uke i New Zealand, har jeg støtt på flere ting som jeg har stusset litt over. Newzealenderene selv, spesielt tvreklamene, som forsøker å knytte alle ting til en newzealandsk nasjonalidentitet. Jeg forstår at det må være slik for et såpass isolert samfunn. En nordmann, svenske og danske kan ha en felles identitet som skandinav, nord-europeer eller rett og slett europeer. For newzealenderenes del går identiteten fra newzealender til verdensborger, uten noe imellom. Tidligere var sikkert identiteten tettere knyttet til det britiske imperiet og Storbritannia som moderland, foruten det identitetsskapende elsk-hat forholdet til storebroren Australia.

 

Jeg har også prøvd meg på en lokal favoritt, kiwiburger hos McDonnalds (denne burgeren inneholder selvsagt _ikke_ kiwi, noe som ville gjort smaken enda mer…. spennende…). Burgeren inneholdt både egg og rødbeter (i denne noe spesielle burgeren var heldigvis alle gode burgeres nemesis, sylteagurken, utelatt). Jeg kan ikke si at denne noe spesielle blandingen akurat falt i smak. Selvom den spilte hardt på sin identitet som newzealandsk.

 

En ting jeg har lært meg å sette pris på i denne enslige øystaten er matvareprisene. Matvareprisene er flotte og endelig har jeg faktisk råd til å spise den samme maten som jeg som kjøttdiskmedarbeider solgte. Foreksempel i dag kjøpte jeg mat for 4-5 dager, og det var ikke småting heller, wienersnitzel, karbonadedeig ogsåvidere, og hva kom prislappen på? 31,5$ som i skrivende stund er 137 kr. 

 

Alene i den store verden, tilbake til San Diego og datotapet.

Fra og med kl. 12 i dag, da jeg sa ha det til Ragnhild på LAX, så har jeg vært mutters alene. Det gikk opp for meg kort tid før, at det var mest sannsynligvis siste gangen jeg får høre norsk på en ganske lang stund. Litt befriende på en måte, men samtidig litt skremmene. Hittil har jeg tatt ganske lett på hele turen, ingen bekymringer. Men nå, som jeg er alene, kjenner jeg meg noe mer småstresset og spent. Man kan si at det er først nå at turen min til New Zealand virkelig begynner.Min første avgjørelse som enmannsreisefølge var å dra tilbake til San Diego. Jeg kan ikke akkurat si at jeg likte LA, og da er det perfekt å komme seg tilbake til San Diego som har hatt turens triveligste hostel. Jeg skal styre rundt i San Diego i 4 dager til, før jeg drar tilbake til Los Angeles dagen før flyet mitt går fra LAX. Siden jeg ikke tar sjansen på at det amerikanske togsystemet skal få meg transportert til og fra San Diego innen rimelig tid. Dessuten får jeg to dager i Santa Monica før jeg setter snuta mot Auckland.Påveien til Auckland kommer jeg til å få oppleve å miste en dag. Den i år kommer 1. februar aldri til å skje. Jeg går fra 31. januar til 2. februar når jeg flyr til Auckland, pga. den internasjonale datolinjen. Under en frokost i San Diego, ble jeg og Frida enige at jeg i fremtiden, når tidsreiser blir mulig, bør gå tilbake i tid til 1. februar, bare for å oppleve den datoen. Derfor skal også 1. februar bli utropt til den internasjonale tidsreisedagen. Jeg føler at verden hadde vært tjent med enda en internasjonal merkedag. Og da er 1. februar god nok dato som noen. En annen måte jeg har vurdert å ta igjen 1. februar er å gå på feil kalender hele februar, frem til skuddårsdagen og kalle den for 28. februar. På den måten har jeg ikke gått glipp av noen dager og slipper å bry meg om at det er skuddår i år.

Florida, California og venting, venting

Først og fremst vil jeg si at jeg er tydeligvis veeeeeeeeeeeldig dårlig til å velge reisedager. Jeg har en tendens til å velge dager da enten a. alle andre er ute å reiser, eller b. dager med eksepsjonelt dårlig vær, eller enda bedre c. kombinasjonen av de to.Akkurat nå sitter jeg på Amtraks tog fra Santa Barbara til San Diego. En heidundrane herlig dobbeltetasjes tog, trivelig personale og himmelen i forhold til kulden og regnet utenfor. Eneste som trekker ned er en liten spansk unge i setet foran med store problemer med å sitte stille. Det eneste som mangler, vedsiden av en et bedøvelsespilgevær for å berolige ungen i setet foran, er trådløs internettdekning, da hadde hele togturen vært helt perfekt.Min onkel reisende mac reise igjenom USA har jeg gjort meg visse tanker. For det første. Det amerikanske systemet med flytransport er unødig belastene, ikke bare på miljøet, men systemet ser ikke ut til å fungere optimalt. Derfor burde USA satse store midler i et system av høyhastighetstog. Fordelene for USA er her at store deler av linjenettet ligger allerede der. USA har (hadde ihvertfall sist jeg sjekket etter) flest kilometer jernbane i hele verden. De har også et etablert system igjenom Amtrak. En satsning på elektrifisert høyhastighetsbane vil også minske USAs avhengighet av oljeimport. Hvordan denne høyhastighetsbanen skal se ut er et annet spørsmål. Det viktig med den er at den skal ha en fart som kan gjøre at den utkonkurerer flyene, noe som vil bety rundt 500-600 km/t. Noe som betyr at de trenger magnetisk levitasjonsbane, som kommer til å gjøre grove innhugg i infrastrukturbudsjettet. Men, med en skatteøkning ville kanskje USA kunne være igang med et nytt New Dealprogram. En slik utbyggning ville vært mye mer hensiktsmessig enn dagens irakkrig og sikkert ikke spesielt mye dyrere.

Ting jeg skal gjøre når jeg blir rik

Mr. Bungle – Goodbye Sober Day

Etter flere års skolegang har jeg begynt å opparbeide meg et forholdsvis stort studielån. For å få bukt med dette, istedetfor å vente på inflasjonen som kanskje kommer og nullstiller hele lånet slik som det gjorde for folk på 1970-tallet, så må jeg opparbeide meg en anselig mengde penger.

I den anledning tenkte jeg også på hva jeg skulle gjøre hvis jeg faktisk ble rik. Den mest vanntette planen for ettermæle, eller ihvertfall presseomtale I agurktid, er å bruke rikdommen sin på eksentriske ting, litt som Turkmenistans nå avdøde dikator. 

Så mine planer for eksentriske ting:

1. Personlig arkeolog
• Rike folk har tjenere knyttet til husholdningen, som livlege, egen gartner, bilmekaniker også videre. Hvorfor ikke en arkeolog? Ansette en driftig sjel til å grave opp blomsterbed og plenen på jakt etter flintavslag og pilspisser.
2. Eget museum
• Vet ikke helt hva jeg skal stille ut, får jo se hva den personlige arkeologen graver opp.
3. Kjedsomhetspark
• Denne skal være det motsatte av en fornøyelsespark, den skal rett og slett være kjedelig. Jeg skal ansette en flokk med mennesker som skal ha som oppgave å ikke bare være kjedelige, men få andre til å kjede seg. 
4. Pyramide
• Hva sier vel ikke stormannsgalskap like godt som en pyramide?

Nytt år, nye muligheter og en eske stjerneskudd

Litt forsinket dog, men det har egentlig ikke gått opp for meg at det er 2007 allerede, jeg som følte at jeg akkurat hadde blitt vant til å skrive 05 på datoting. Nyttårsaften gikk for seg ganske greit, uten de helt store pyrotekniske utskjeielsene, ble heller ikke grøftefull, noe som kanskje kan være en fordel.

Nyttårsaften markerte også slutten på en hektisk desembermånede, eksamener, maaaasse jobbing og forbannelse på mangelen av snø og sikkelig vinter. Jeg skal være den første til å inndrømme at snø og stålis er guds gave til menneskeligheten, med mindre gud kommer i form av en ondsinnet liten buktalerdokke med permanente brodder. Men det er et eller annet med det mentale, er det vinter, så skal det pokker meg være vinter også, ikke bare en halvkjip gjørmete kald variant. Men er vel ikke mange månedene igjen før våren og sommeren slår til igjen, med mindre global oppvarming har snudd hele greia virkelig på hodet.

Island, forsvarsløst uten uncle Sam?

Dette er faktisk mitt første forsøk på et seriøst blogginnlegg.

30. september 2006 kommer USA til å bryte avtalen fra 1951 der de lovet å stå for forsvaret av sin NATO-allierte Island. På høyden av den kalde krigen var Keflavik et vepsebol av amerikansk aktivitet, blant annet for å overvåke sovjetisk ubåtaktivitet i Nord-Atlanteren. Nå er tiden da amerikanerene jaktet etter Oscar og Typhoon i Nord-Atlanteren er over, nå skal de amerikanske forsvarsmilliardene (441.6 milliarder dollar i 2006) brukes andre steder. Derfor skal F-15 flyene og enda viktigere redningshelikopterene trekkes ut.

Island står derfor totalt forsvarsløs tilbake og kanskje enda viktigere, uten noen luftredningstjeneste. Det er her Norge kommer inn. Norge er Islands nærmeste naboland, Norge kan også ha interesse av å operere ut fra islandsk farvann og baser for å bedrive fiskeripolitikk.

Mitt forslag er derfor at Norge bidrar med et mindre antall redningshelikoptere, samt utstasjonerer norske jagerfly og fregatter på Island og tilbyr seg å bidra med utdanningsfasciliteter for opplæring av en mindre islandsk selvforsvarsstyrke. Norge har tidligere bedrevet militæropplæring av islendinger, da Island stilte soldater til ISAF-operasjonen i Afghanistan, disse var utrustet med norsk utstyr, men med islandske kjennetegn.

En annen løsning kan være å åpne opp hele det norske forsvaret for islendinger, at avdelinger består av både nordmenn og islendinger. Og dermed utvide det norske forsvaret til også å stå for islandsk sikkerhet.

Hvorfor bør akkurat Norge gripe inn for å hjelpe Island?

For det første har er norske og islandsk utenrikspolitiske utgangspunkt veldig like, begge land står utenfor EU og på innsiden av NATO. Island og Norge er begge land som besitter en rik fiskerisone flere ganger større enn landet selv. Norge og Island ligger ikke langt fra hverandre språklig og kulturelt. Norge er et lite land med en velutbygget forsvarsinfrastruktur , selvom det norske forsvaret er forholdsvis lite i forhold til endel andre land, har det det nødvendige av skoler og med islandsk mannskap og finansering så skal det lite til for å utvide strukturen til å omfatte Island også.

En felles islandsk-norsk fiskeriovervåkning og kystvakt kan også åpne respektive farvann for norsk og islandsk fiske og dermed virke positivt på både norsk og islandsk fiskeripolitikk.

Gal vitenskapsmann for en uke, tidenes forettningsidé?

Jeg har funnet et hull i verdens underholdningsindustri. Hullet fant jeg mens jeg vurderte om det fantes egene entrepenørfirmaer som lager hemmelige ganger, eller om de som ønsker seg hemmelige rom og ganger har veldig mange håndverkere på samvittigheten.

Mens jeg funderte på dette kom jeg frem til at man burde egentlig kjøpt en øde tropisk vulkanøy, rigget den opp med bevegelsessensorer, svææære tunneler og fjellhaller med plenty med futuristisk utseende elektronikk. For ikke å snakke om en stokk av medarbeidere og vakter i helt like uniformer og labfrakker.

I denne atmosfæren kan eksentriske, ja de må være eksentriske, personer med stor lommebok «virkeliggjøre» sin drøm om å være helt eller skurk i en James Bondfilm. Hvis de har lyst kan de bli fotografert og få hele hendelsen filmatisert, samt et diplom med tittelen «Jeg var sååååå langt unna å ødelegge hele verden».

Eller hva mener du? Er dette liv laga og en verdig måte og sette til livs hele det norske oljefondet?

Usakelig bloggmatriale

UK Subs – Dunblane

I går var blant annet jeg og Sten på fylla, iløpet av turen hjem fikk vi ideer til usakelig bloggmatriale til tusen. Her følger en norsk tv-serieidé…

Nyinnspilling av MacGyver på norsk og med norske skuespillere.

Rolleliste:

Tore Strømøy – MacGyver – Tore har hockeysveis, det er alt som trengs for å bli en god MacGyver, resten er manusforfatterenes jobb.

Tande P. – Jack Dalton – Tande P. er den beste kandidaten til til radarduoen Jack og MacGyver.

Dan Børge Akerø – Mordoch

Problemet med rollelista er Pete, vi fant ingen gode kandidater, så forslag mottaes med takk.