New Zealands identitet, kiwiburger og matvarepriser

Etter litt over en uke i New Zealand, har jeg støtt på flere ting som jeg har stusset litt over. Newzealenderene selv, spesielt tvreklamene, som forsøker å knytte alle ting til en newzealandsk nasjonalidentitet. Jeg forstår at det må være slik for et såpass isolert samfunn. En nordmann, svenske og danske kan ha en felles identitet som skandinav, nord-europeer eller rett og slett europeer. For newzealenderenes del går identiteten fra newzealender til verdensborger, uten noe imellom. Tidligere var sikkert identiteten tettere knyttet til det britiske imperiet og Storbritannia som moderland, foruten det identitetsskapende elsk-hat forholdet til storebroren Australia.

 

Jeg har også prøvd meg på en lokal favoritt, kiwiburger hos McDonnalds (denne burgeren inneholder selvsagt _ikke_ kiwi, noe som ville gjort smaken enda mer…. spennende…). Burgeren inneholdt både egg og rødbeter (i denne noe spesielle burgeren var heldigvis alle gode burgeres nemesis, sylteagurken, utelatt). Jeg kan ikke si at denne noe spesielle blandingen akurat falt i smak. Selvom den spilte hardt på sin identitet som newzealandsk.

 

En ting jeg har lært meg å sette pris på i denne enslige øystaten er matvareprisene. Matvareprisene er flotte og endelig har jeg faktisk råd til å spise den samme maten som jeg som kjøttdiskmedarbeider solgte. Foreksempel i dag kjøpte jeg mat for 4-5 dager, og det var ikke småting heller, wienersnitzel, karbonadedeig ogsåvidere, og hva kom prislappen på? 31,5$ som i skrivende stund er 137 kr. 

 

Endelig fremme

The Arcade Fire – Keep the car running.Vel, etter en helg på hostel og mye vandring i byen, har jeg nå for første gang beveget meg inn på universitetsområdet. Og med litt virring rundt, så har jeg endelig blitt tildelt min plass å være her i verda. Wai-te-ata road 1. Hele stedet så egentlig ganske greit ut, som en stor variant av Moholt, har nesten like mye boltreplass som på Nedre Singsaker. I forhold til Osloveien er den nye hybelen min et veldig stille sted.Et negativt poeng er at det virker som plasseringen av dusjhodet, her, akkurat som i USA er utført/diktert av hensyn til dverger, eller en generelt lav befolkning (se blogginnlegget om å endelig være høy igjen).

Første dag i New Zealand

Jeg vurderte sterkt å la dette blogginnlegget følge sjangeren «sommerferien min» skolestil fra 3. klasse på barneskolen. Men jeg slo det fra meg ganske kjapt, siden det ikke stemmer overens med onkel reisende mac-følesen jeg sitter inne med.Jeg troppet opp i Wellington, så frisk og rask som man kan være etter en 14 timer flytur med en hyperaktiv 15 år gammel nederlender ved siden av seg, kl. 12 i går. Det første jeg fant ut var at store deler av lokalbefolkningen hadde kledd seg ut. Alt sammen så ut som en blanding av halloween, 80-tallsfest og 16. mai. Det viste seg at det var en god grunn til det, og at det nesten var umulig å oppdrive hostellrom i Wellington. Sevens rugbyturneringen gikk av stabelen i nettopp Wellington denne dagen. Det jeg klarte å oppdrive var en madrass i et bording house litt oppi bakken fra bykjernen. Etter å ha ordnet opp det, så tok jeg kabelbanen opp til botanical gardens og tuslet litt rundt der og satte meg ned og så på cricketkamp.Dagen i dag er preget av bakfulle rugbykampgjengere som tusler rundt i gatene. Jeg har egentlig ikke stort av mål og/eller mening med dagen.Ting som har fascinert meg de første dagene i New Zealand. 1. Stedet minner mer om Storbritannia enn jeg trodde før jeg kom hit. Noe som ble ytterligere bekreftet da jeg så en britisk rød routemaster todekkerbuss i gatene her.2. Fotgjengerovergangene, de lager lyd, spesiell lyd, høres nesten ut som en 1950-talls scifi-laserpistol3. Været, godt vær4. Biler, flere biler enn jeg trodde. Så egentlig for meg at New Zealand var mer europeisk, med mindre antall biler og flere små butikker.5. Taket over fotgjengerfeltene i Lambton Quay.6. G’day mate7. Hvordan byen ser ut som en blanding av USA og Storbritannia, sånn rent bygningsmessig.

Dagen som forsvant, den bortkommene sønn og glemte postkort.

Dette blogginnlegget er dedikert til dagen som forsvant 1. februar 2008, også kjent som den internasjonale tidsreisedagen. Mer om denne tidsreisedagen finner du lenger nede på bloggen.I går (jeg bruker i går om 31. januar, siden jeg de neste 14 timene er fortapt i dagen som aldri skjedde), møtte jeg uventet på australierne fra San Diego og ble med på en flott improvisert tur til universial studios. Selvsagt skjedde det eneste sosiale jeg har gjort i LA iløpet av den siste dagen jeg var der. Menmen, ikkenoe å gjøre med det i ettertid. Perfekt avsluttning av en flott ferietur til USA, selvfølgelig sett i lys av hatet til O’ Hare i Chicago, bussystemet i LA, amerikaneres mobiltelefonbruk også videre.Ser for meg at det blir en flott tur med Air New Zealand. 06.45 i morgen kommer jeg til å være fremme og kan poste dette blogginnlegget. Jeg har også noen postkort som burde vært postet et sted i USA, men som har bestemt seg for å bli med meg til New Zealand.