Hat til OL, strekmennesker og snart ferie

Johnny Cash – We’ll Meet Again

OL er et arrangement jeg tidligere tolererte, faktisk for noen år siden kunne jeg også fostre noe som kunne likne på entusiasme for OL, men nå er det slutt. Etter å ha blitt peppret med den samme informasjonen opp og opp igjen om OL fra entusiastiske kinesere har fått jeg til å innse at jeg hverken liker overstadig nasjonalistiske, entusiastiske mennesker og OL. Det OL fungerer som jamming av nyhetskanalene, foreksempel var alle hovedsakene på BBC sin hjemmeside i går om åpningssermonien. Vel, jeg kunne forstått hvis sportsseksjonen hadde det som hovedsak, da kunne jeg ignorert det og heller konsentert meg om krisen i Georgia eller noe annet som faktisk er interresant.

For å lysne opp en heller negativ bloggpost har jeg valgt å fortelle om en hobby jeg har, nemlig å ta bilde av strekmennesker utenom det vanlige. Strekmennesker som befinner seg i kinkige situasjoner. Skilt med strekmennesker fungerer litt som dyreforsøk, «vi har vist dette med en tegning hvordan det går hvis du gjør ting feil, slik at du slipper å gjøre det».

Jeg har snart ferie igjen, jippi! den første ferien siden april. Og i likhet med ferien i april, så har jeg tenkt meg til Australia, igjen. Denne gangen for å titte på australske universiteter med tanke på hvor jeg har lyst til å ta mastergraden min. Valget står mellom Melbourne og Sydney. Og dessuten for å få litt sol i hverdagen, noe vi har alt for lite av her i Wellington denne vinteren.

New Zealands identitet, kiwiburger og matvarepriser

Etter litt over en uke i New Zealand, har jeg støtt på flere ting som jeg har stusset litt over. Newzealenderene selv, spesielt tvreklamene, som forsøker å knytte alle ting til en newzealandsk nasjonalidentitet. Jeg forstår at det må være slik for et såpass isolert samfunn. En nordmann, svenske og danske kan ha en felles identitet som skandinav, nord-europeer eller rett og slett europeer. For newzealenderenes del går identiteten fra newzealender til verdensborger, uten noe imellom. Tidligere var sikkert identiteten tettere knyttet til det britiske imperiet og Storbritannia som moderland, foruten det identitetsskapende elsk-hat forholdet til storebroren Australia.

 

Jeg har også prøvd meg på en lokal favoritt, kiwiburger hos McDonnalds (denne burgeren inneholder selvsagt _ikke_ kiwi, noe som ville gjort smaken enda mer…. spennende…). Burgeren inneholdt både egg og rødbeter (i denne noe spesielle burgeren var heldigvis alle gode burgeres nemesis, sylteagurken, utelatt). Jeg kan ikke si at denne noe spesielle blandingen akurat falt i smak. Selvom den spilte hardt på sin identitet som newzealandsk.

 

En ting jeg har lært meg å sette pris på i denne enslige øystaten er matvareprisene. Matvareprisene er flotte og endelig har jeg faktisk råd til å spise den samme maten som jeg som kjøttdiskmedarbeider solgte. Foreksempel i dag kjøpte jeg mat for 4-5 dager, og det var ikke småting heller, wienersnitzel, karbonadedeig ogsåvidere, og hva kom prislappen på? 31,5$ som i skrivende stund er 137 kr. 

 

Endelig fremme

The Arcade Fire – Keep the car running.Vel, etter en helg på hostel og mye vandring i byen, har jeg nå for første gang beveget meg inn på universitetsområdet. Og med litt virring rundt, så har jeg endelig blitt tildelt min plass å være her i verda. Wai-te-ata road 1. Hele stedet så egentlig ganske greit ut, som en stor variant av Moholt, har nesten like mye boltreplass som på Nedre Singsaker. I forhold til Osloveien er den nye hybelen min et veldig stille sted.Et negativt poeng er at det virker som plasseringen av dusjhodet, her, akkurat som i USA er utført/diktert av hensyn til dverger, eller en generelt lav befolkning (se blogginnlegget om å endelig være høy igjen).

Første dag i New Zealand

Jeg vurderte sterkt å la dette blogginnlegget følge sjangeren «sommerferien min» skolestil fra 3. klasse på barneskolen. Men jeg slo det fra meg ganske kjapt, siden det ikke stemmer overens med onkel reisende mac-følesen jeg sitter inne med.Jeg troppet opp i Wellington, så frisk og rask som man kan være etter en 14 timer flytur med en hyperaktiv 15 år gammel nederlender ved siden av seg, kl. 12 i går. Det første jeg fant ut var at store deler av lokalbefolkningen hadde kledd seg ut. Alt sammen så ut som en blanding av halloween, 80-tallsfest og 16. mai. Det viste seg at det var en god grunn til det, og at det nesten var umulig å oppdrive hostellrom i Wellington. Sevens rugbyturneringen gikk av stabelen i nettopp Wellington denne dagen. Det jeg klarte å oppdrive var en madrass i et bording house litt oppi bakken fra bykjernen. Etter å ha ordnet opp det, så tok jeg kabelbanen opp til botanical gardens og tuslet litt rundt der og satte meg ned og så på cricketkamp.Dagen i dag er preget av bakfulle rugbykampgjengere som tusler rundt i gatene. Jeg har egentlig ikke stort av mål og/eller mening med dagen.Ting som har fascinert meg de første dagene i New Zealand. 1. Stedet minner mer om Storbritannia enn jeg trodde før jeg kom hit. Noe som ble ytterligere bekreftet da jeg så en britisk rød routemaster todekkerbuss i gatene her.2. Fotgjengerovergangene, de lager lyd, spesiell lyd, høres nesten ut som en 1950-talls scifi-laserpistol3. Været, godt vær4. Biler, flere biler enn jeg trodde. Så egentlig for meg at New Zealand var mer europeisk, med mindre antall biler og flere små butikker.5. Taket over fotgjengerfeltene i Lambton Quay.6. G’day mate7. Hvordan byen ser ut som en blanding av USA og Storbritannia, sånn rent bygningsmessig.

Dagen som forsvant, den bortkommene sønn og glemte postkort.

Dette blogginnlegget er dedikert til dagen som forsvant 1. februar 2008, også kjent som den internasjonale tidsreisedagen. Mer om denne tidsreisedagen finner du lenger nede på bloggen.I går (jeg bruker i går om 31. januar, siden jeg de neste 14 timene er fortapt i dagen som aldri skjedde), møtte jeg uventet på australierne fra San Diego og ble med på en flott improvisert tur til universial studios. Selvsagt skjedde det eneste sosiale jeg har gjort i LA iløpet av den siste dagen jeg var der. Menmen, ikkenoe å gjøre med det i ettertid. Perfekt avsluttning av en flott ferietur til USA, selvfølgelig sett i lys av hatet til O’ Hare i Chicago, bussystemet i LA, amerikaneres mobiltelefonbruk også videre.Ser for meg at det blir en flott tur med Air New Zealand. 06.45 i morgen kommer jeg til å være fremme og kan poste dette blogginnlegget. Jeg har også noen postkort som burde vært postet et sted i USA, men som har bestemt seg for å bli med meg til New Zealand.

Florida, California og venting, venting

Først og fremst vil jeg si at jeg er tydeligvis veeeeeeeeeeeldig dårlig til å velge reisedager. Jeg har en tendens til å velge dager da enten a. alle andre er ute å reiser, eller b. dager med eksepsjonelt dårlig vær, eller enda bedre c. kombinasjonen av de to.Akkurat nå sitter jeg på Amtraks tog fra Santa Barbara til San Diego. En heidundrane herlig dobbeltetasjes tog, trivelig personale og himmelen i forhold til kulden og regnet utenfor. Eneste som trekker ned er en liten spansk unge i setet foran med store problemer med å sitte stille. Det eneste som mangler, vedsiden av en et bedøvelsespilgevær for å berolige ungen i setet foran, er trådløs internettdekning, da hadde hele togturen vært helt perfekt.Min onkel reisende mac reise igjenom USA har jeg gjort meg visse tanker. For det første. Det amerikanske systemet med flytransport er unødig belastene, ikke bare på miljøet, men systemet ser ikke ut til å fungere optimalt. Derfor burde USA satse store midler i et system av høyhastighetstog. Fordelene for USA er her at store deler av linjenettet ligger allerede der. USA har (hadde ihvertfall sist jeg sjekket etter) flest kilometer jernbane i hele verden. De har også et etablert system igjenom Amtrak. En satsning på elektrifisert høyhastighetsbane vil også minske USAs avhengighet av oljeimport. Hvordan denne høyhastighetsbanen skal se ut er et annet spørsmål. Det viktig med den er at den skal ha en fart som kan gjøre at den utkonkurerer flyene, noe som vil bety rundt 500-600 km/t. Noe som betyr at de trenger magnetisk levitasjonsbane, som kommer til å gjøre grove innhugg i infrastrukturbudsjettet. Men, med en skatteøkning ville kanskje USA kunne være igang med et nytt New Dealprogram. En slik utbyggning ville vært mye mer hensiktsmessig enn dagens irakkrig og sikkert ikke spesielt mye dyrere.

På høy tid!

Sonic Youth – Disconnection Notice

Nå er det på høy tid at jeg skriver i denne bloggen igjen. Altfor lenge siden sist, og jeg har mottatt endel purring. Men, jeg har flere gode unnskyldninger på lager. En av dem, er facebook. Facebook ødelegger bloggene, ingen som gidder å sjekke disse noe mer, siden man kan oppdatere seg rundt andres liv og leven vedhjelp av statusfeltet. Den andre unnskyldningen er til tider manglene internett (dette er den dårlige av unnskyldningene).

Siden jeg har skrevet i denne bloggen sist, så har jeg flyttet igjen, noe som bringer meg opp i 6 flyttinger iløpet av mine 5 år i Trondhjem. Ikke verst i seg selv. Dessuten er jeg nå igjen på flyttefot. Hvis alt går som det skal så skal jeg fra februar befinne meg på motsatt side av jorden, i den New Zealandske hovedstaden Wellington, der jeg har tenkt til å tilbringe et helt år. Med andre ord, vil jeg komme opp i hele 8-9 flyttinger før jeg er ferdig i Trondhjem.

Kan godt hende at jeg kommer til å skrive ned noen nye ideer her, må jo finne på noe, nå som eksamenstida har satt inn.

Påskeidyll

Ulver – Nattleite

I dag har jeg satt snuta nordover, til hytta på påskefjellet. Med mobiltelefon og bærbar datamaskin kan man ikke akkurat si at man lider noen nød. Hytta har jo blitt fin etterat den fikk litt mer innredning. 

I morgen venter årets første skitur. Mye mulig at det samtidig blir årets siste i samme slengen.

Ting jeg skal gjøre når jeg blir rik

Mr. Bungle – Goodbye Sober Day

Etter flere års skolegang har jeg begynt å opparbeide meg et forholdsvis stort studielån. For å få bukt med dette, istedetfor å vente på inflasjonen som kanskje kommer og nullstiller hele lånet slik som det gjorde for folk på 1970-tallet, så må jeg opparbeide meg en anselig mengde penger.

I den anledning tenkte jeg også på hva jeg skulle gjøre hvis jeg faktisk ble rik. Den mest vanntette planen for ettermæle, eller ihvertfall presseomtale I agurktid, er å bruke rikdommen sin på eksentriske ting, litt som Turkmenistans nå avdøde dikator. 

Så mine planer for eksentriske ting:

1. Personlig arkeolog
• Rike folk har tjenere knyttet til husholdningen, som livlege, egen gartner, bilmekaniker også videre. Hvorfor ikke en arkeolog? Ansette en driftig sjel til å grave opp blomsterbed og plenen på jakt etter flintavslag og pilspisser.
2. Eget museum
• Vet ikke helt hva jeg skal stille ut, får jo se hva den personlige arkeologen graver opp.
3. Kjedsomhetspark
• Denne skal være det motsatte av en fornøyelsespark, den skal rett og slett være kjedelig. Jeg skal ansette en flokk med mennesker som skal ha som oppgave å ikke bare være kjedelige, men få andre til å kjede seg. 
4. Pyramide
• Hva sier vel ikke stormannsgalskap like godt som en pyramide?

Jobb, shopping og Magnoman

The Pogues – A Pair Of Brown Eyes

I det siste har denne bloggen fungert som min klagemur for jobbtretthet. Så, jeg tenkte å forandre på vinnerlaget og heller fortelle om min og Eriks shoppingtur i Trondheim sentrum. Etter at vi hadde konsumert tilstrekkelige mengder kaffe valset jeg og Erik rundt i Trondheim, inn og ut av klesbutikker. Vi brukte gjennomsnittlig ca. 1-1,5 minutt i hver butikk. Og besøkene kan oppsumeres i kommentarene «hmm, denne hadde…. farger….» og «nei….».

Iløpet av shoppingturen var vi også innom etpar lekebutikker og tittet på hva dagens barn får å leke med, og i en av dem støtte vi på denne videoen, med en utrolig irriterene, men samtidig fengene låt.