Hat til OL, strekmennesker og snart ferie

Johnny Cash – We’ll Meet Again

OL er et arrangement jeg tidligere tolererte, faktisk for noen år siden kunne jeg også fostre noe som kunne likne på entusiasme for OL, men nå er det slutt. Etter å ha blitt peppret med den samme informasjonen opp og opp igjen om OL fra entusiastiske kinesere har fått jeg til å innse at jeg hverken liker overstadig nasjonalistiske, entusiastiske mennesker og OL. Det OL fungerer som jamming av nyhetskanalene, foreksempel var alle hovedsakene på BBC sin hjemmeside i går om åpningssermonien. Vel, jeg kunne forstått hvis sportsseksjonen hadde det som hovedsak, da kunne jeg ignorert det og heller konsentert meg om krisen i Georgia eller noe annet som faktisk er interresant.

For å lysne opp en heller negativ bloggpost har jeg valgt å fortelle om en hobby jeg har, nemlig å ta bilde av strekmennesker utenom det vanlige. Strekmennesker som befinner seg i kinkige situasjoner. Skilt med strekmennesker fungerer litt som dyreforsøk, «vi har vist dette med en tegning hvordan det går hvis du gjør ting feil, slik at du slipper å gjøre det».

Jeg har snart ferie igjen, jippi! den første ferien siden april. Og i likhet med ferien i april, så har jeg tenkt meg til Australia, igjen. Denne gangen for å titte på australske universiteter med tanke på hvor jeg har lyst til å ta mastergraden min. Valget står mellom Melbourne og Sydney. Og dessuten for å få litt sol i hverdagen, noe vi har alt for lite av her i Wellington denne vinteren.

Første dag i New Zealand

Jeg vurderte sterkt å la dette blogginnlegget følge sjangeren «sommerferien min» skolestil fra 3. klasse på barneskolen. Men jeg slo det fra meg ganske kjapt, siden det ikke stemmer overens med onkel reisende mac-følesen jeg sitter inne med.Jeg troppet opp i Wellington, så frisk og rask som man kan være etter en 14 timer flytur med en hyperaktiv 15 år gammel nederlender ved siden av seg, kl. 12 i går. Det første jeg fant ut var at store deler av lokalbefolkningen hadde kledd seg ut. Alt sammen så ut som en blanding av halloween, 80-tallsfest og 16. mai. Det viste seg at det var en god grunn til det, og at det nesten var umulig å oppdrive hostellrom i Wellington. Sevens rugbyturneringen gikk av stabelen i nettopp Wellington denne dagen. Det jeg klarte å oppdrive var en madrass i et bording house litt oppi bakken fra bykjernen. Etter å ha ordnet opp det, så tok jeg kabelbanen opp til botanical gardens og tuslet litt rundt der og satte meg ned og så på cricketkamp.Dagen i dag er preget av bakfulle rugbykampgjengere som tusler rundt i gatene. Jeg har egentlig ikke stort av mål og/eller mening med dagen.Ting som har fascinert meg de første dagene i New Zealand. 1. Stedet minner mer om Storbritannia enn jeg trodde før jeg kom hit. Noe som ble ytterligere bekreftet da jeg så en britisk rød routemaster todekkerbuss i gatene her.2. Fotgjengerovergangene, de lager lyd, spesiell lyd, høres nesten ut som en 1950-talls scifi-laserpistol3. Været, godt vær4. Biler, flere biler enn jeg trodde. Så egentlig for meg at New Zealand var mer europeisk, med mindre antall biler og flere små butikker.5. Taket over fotgjengerfeltene i Lambton Quay.6. G’day mate7. Hvordan byen ser ut som en blanding av USA og Storbritannia, sånn rent bygningsmessig.

Dagen som forsvant, den bortkommene sønn og glemte postkort.

Dette blogginnlegget er dedikert til dagen som forsvant 1. februar 2008, også kjent som den internasjonale tidsreisedagen. Mer om denne tidsreisedagen finner du lenger nede på bloggen.I går (jeg bruker i går om 31. januar, siden jeg de neste 14 timene er fortapt i dagen som aldri skjedde), møtte jeg uventet på australierne fra San Diego og ble med på en flott improvisert tur til universial studios. Selvsagt skjedde det eneste sosiale jeg har gjort i LA iløpet av den siste dagen jeg var der. Menmen, ikkenoe å gjøre med det i ettertid. Perfekt avsluttning av en flott ferietur til USA, selvfølgelig sett i lys av hatet til O’ Hare i Chicago, bussystemet i LA, amerikaneres mobiltelefonbruk også videre.Ser for meg at det blir en flott tur med Air New Zealand. 06.45 i morgen kommer jeg til å være fremme og kan poste dette blogginnlegget. Jeg har også noen postkort som burde vært postet et sted i USA, men som har bestemt seg for å bli med meg til New Zealand.

Alene i den store verden, tilbake til San Diego og datotapet.

Fra og med kl. 12 i dag, da jeg sa ha det til Ragnhild på LAX, så har jeg vært mutters alene. Det gikk opp for meg kort tid før, at det var mest sannsynligvis siste gangen jeg får høre norsk på en ganske lang stund. Litt befriende på en måte, men samtidig litt skremmene. Hittil har jeg tatt ganske lett på hele turen, ingen bekymringer. Men nå, som jeg er alene, kjenner jeg meg noe mer småstresset og spent. Man kan si at det er først nå at turen min til New Zealand virkelig begynner.Min første avgjørelse som enmannsreisefølge var å dra tilbake til San Diego. Jeg kan ikke akkurat si at jeg likte LA, og da er det perfekt å komme seg tilbake til San Diego som har hatt turens triveligste hostel. Jeg skal styre rundt i San Diego i 4 dager til, før jeg drar tilbake til Los Angeles dagen før flyet mitt går fra LAX. Siden jeg ikke tar sjansen på at det amerikanske togsystemet skal få meg transportert til og fra San Diego innen rimelig tid. Dessuten får jeg to dager i Santa Monica før jeg setter snuta mot Auckland.Påveien til Auckland kommer jeg til å få oppleve å miste en dag. Den i år kommer 1. februar aldri til å skje. Jeg går fra 31. januar til 2. februar når jeg flyr til Auckland, pga. den internasjonale datolinjen. Under en frokost i San Diego, ble jeg og Frida enige at jeg i fremtiden, når tidsreiser blir mulig, bør gå tilbake i tid til 1. februar, bare for å oppleve den datoen. Derfor skal også 1. februar bli utropt til den internasjonale tidsreisedagen. Jeg føler at verden hadde vært tjent med enda en internasjonal merkedag. Og da er 1. februar god nok dato som noen. En annen måte jeg har vurdert å ta igjen 1. februar er å gå på feil kalender hele februar, frem til skuddårsdagen og kalle den for 28. februar. På den måten har jeg ikke gått glipp av noen dager og slipper å bry meg om at det er skuddår i år.

Merkelige samtaler på tog og Californiaferien min.

Jeg har faktisk funnet et argument for hvorfor man skal ta fly i USA, at amerikanerene relativt nylig har funnet ut at mobiltelefon er en god idé og at det er tilnærmet akseptabel dekning. Noe som har medført at man har fått høylytte mennesker på offentlig transport, slik som tog. De to eneste togturene mine i USA har endt opp med at høylytte mennesker har planlagt ting med interessant dialekt og merkelig, merkelig samtaletemaer. Jeg nevner i fleng: booking av presidentsuite, påmelding på drømmekurs, organisering av begravelse til noen som ble truffet av en semitrailer og opprettelsen av et adhoc begravelsesbyrå. Ferien min i California har hittil bestått å dra innom Santa Barbara (trivelig by, liten og snobbete) og San Diego (Større by med kjempeflott hostel). I morgen står Los Angeles for tur og å si ha det til Ragnhild som tar flyet tilbake til Norge. Jeg tar ikke fly før 31. og jeg har absolutt ingen idé om hva jeg skal finne på frem til da.

Florida, California og venting, venting

Først og fremst vil jeg si at jeg er tydeligvis veeeeeeeeeeeldig dårlig til å velge reisedager. Jeg har en tendens til å velge dager da enten a. alle andre er ute å reiser, eller b. dager med eksepsjonelt dårlig vær, eller enda bedre c. kombinasjonen av de to.Akkurat nå sitter jeg på Amtraks tog fra Santa Barbara til San Diego. En heidundrane herlig dobbeltetasjes tog, trivelig personale og himmelen i forhold til kulden og regnet utenfor. Eneste som trekker ned er en liten spansk unge i setet foran med store problemer med å sitte stille. Det eneste som mangler, vedsiden av en et bedøvelsespilgevær for å berolige ungen i setet foran, er trådløs internettdekning, da hadde hele togturen vært helt perfekt.Min onkel reisende mac reise igjenom USA har jeg gjort meg visse tanker. For det første. Det amerikanske systemet med flytransport er unødig belastene, ikke bare på miljøet, men systemet ser ikke ut til å fungere optimalt. Derfor burde USA satse store midler i et system av høyhastighetstog. Fordelene for USA er her at store deler av linjenettet ligger allerede der. USA har (hadde ihvertfall sist jeg sjekket etter) flest kilometer jernbane i hele verden. De har også et etablert system igjenom Amtrak. En satsning på elektrifisert høyhastighetsbane vil også minske USAs avhengighet av oljeimport. Hvordan denne høyhastighetsbanen skal se ut er et annet spørsmål. Det viktig med den er at den skal ha en fart som kan gjøre at den utkonkurerer flyene, noe som vil bety rundt 500-600 km/t. Noe som betyr at de trenger magnetisk levitasjonsbane, som kommer til å gjøre grove innhugg i infrastrukturbudsjettet. Men, med en skatteøkning ville kanskje USA kunne være igang med et nytt New Dealprogram. En slik utbyggning ville vært mye mer hensiktsmessig enn dagens irakkrig og sikkert ikke spesielt mye dyrere.