Ting jeg skal gjøre når jeg blir rik

Mr. Bungle – Goodbye Sober Day

Etter flere års skolegang har jeg begynt å opparbeide meg et forholdsvis stort studielån. For å få bukt med dette, istedetfor å vente på inflasjonen som kanskje kommer og nullstiller hele lånet slik som det gjorde for folk på 1970-tallet, så må jeg opparbeide meg en anselig mengde penger.

I den anledning tenkte jeg også på hva jeg skulle gjøre hvis jeg faktisk ble rik. Den mest vanntette planen for ettermæle, eller ihvertfall presseomtale I agurktid, er å bruke rikdommen sin på eksentriske ting, litt som Turkmenistans nå avdøde dikator. 

Så mine planer for eksentriske ting:

1. Personlig arkeolog
• Rike folk har tjenere knyttet til husholdningen, som livlege, egen gartner, bilmekaniker også videre. Hvorfor ikke en arkeolog? Ansette en driftig sjel til å grave opp blomsterbed og plenen på jakt etter flintavslag og pilspisser.
2. Eget museum
• Vet ikke helt hva jeg skal stille ut, får jo se hva den personlige arkeologen graver opp.
3. Kjedsomhetspark
• Denne skal være det motsatte av en fornøyelsespark, den skal rett og slett være kjedelig. Jeg skal ansette en flokk med mennesker som skal ha som oppgave å ikke bare være kjedelige, men få andre til å kjede seg. 
4. Pyramide
• Hva sier vel ikke stormannsgalskap like godt som en pyramide?

Oppdatering, flytting, skoleting

En stund siden jeg faktisk har satt meg ned og skrevet noe her.

Ting som har skjedd siden sist:
– Jeg har flyttet
– Jeg har fått min første A

For å behandle disse to kortfattet, jeg har flyttet tilbake inn i studentsamskipnadens lune hule. Ikke tilbake til Moholt, men derimot til den helt nybygde studentbyen på nedre singsakerslette. På tross av at området er en gjørmete byggeplass, som mangler gatelys og asfalt, samt har skummelt mange forlatte hus, som skal bli pusset opp, har jeg klart å utvilke en god hjemfølese til mitt nye hjem. Den andre saken er en innlevering i et kulturminneforvaltningsfag, som jeg selv trodde skulle gå ganske dårlig, sannelig min hatt (se bilde fra maihaugen med hatt og dress), fikk jeg A på denne oppgaven, noe som er første gang i mine mange år på universitet, noen vil kanskje si at det var sannelig på tide, men, men.

Jeg har også funnet ut at jeg må finne meg et eller annet å brenne for. Et eller annet som virkelig engasjerer, litt usikker på hva det skulle være. Så forslag, i likhet med store pengedonasjoner og/eller superheltorgandonasjoner, mottaes med takk. Egentlig er det få ting jeg brenner for, så med mindre det er et sinnrikt prosjekt om å heve og senke høydeforskjellen mellom Trondheim sentrum og Dragvoll, slik at man alltid får nedoverbakke og dermed ville flere velge å kjøre sykkel, spark, rulleski/skøyter, akebrett, miniski og andre ikke-motoriserte transportformer til skolen. Dermed kan man tilslutt legge ned bussen. Personlig mener jeg at det er en framifrå idé. Det er enten det, eller å begynne en storstilt plan for å inbilde folk usannsynlige ting. Slik som at grunnen til Romas manglene fremrykning inn i germanske områder var fordi germanerene hadde konstruert en «stridsspark» som likner litt på slike stridsvogner med hester, bare med tre personer bak, som dytter som besatte. Hvis det ikke hadde vært et fryktet våpen, så vet ikke jeg.

En ny samfundsstruktur!

I all min kjedsomhet (ikke visdom, det er for andre), har jeg funnet på en ny samfundsstruktur. Glem tiden da stillinger ble delt ut vedhjelp av en blanding av trynefaktor, kompetanse, flaks og kameraderi. Nå skal hele samfundets arbeidsbehov dekkes vedhjelp av en Cluedoliknende prosess. Det består i tre kort, stilling, plassering og personkort, disse skal på kjedelig saksbehandlervis stokkes også skal hver saksbehandler ta et av hvert kort til mappen. Resultatet på visa kan bli interresante stillingskombinasjoner som legger vekt på både tverrfagelighet og stimulerer lærelysten.

Eksempelvis kan Gunnar, 28, ferdig utdannet siviløkonom havne på skipsverft, Ullsteinvik. Mens Trond, 21, sveiser med fagbrev ender opp på finansdepartementet, Oslo.

Dette er en sak regjeringen burde gripe med begjær.

Gal vitenskapsmann for en uke, tidenes forettningsidé?

Jeg har funnet et hull i verdens underholdningsindustri. Hullet fant jeg mens jeg vurderte om det fantes egene entrepenørfirmaer som lager hemmelige ganger, eller om de som ønsker seg hemmelige rom og ganger har veldig mange håndverkere på samvittigheten.

Mens jeg funderte på dette kom jeg frem til at man burde egentlig kjøpt en øde tropisk vulkanøy, rigget den opp med bevegelsessensorer, svææære tunneler og fjellhaller med plenty med futuristisk utseende elektronikk. For ikke å snakke om en stokk av medarbeidere og vakter i helt like uniformer og labfrakker.

I denne atmosfæren kan eksentriske, ja de må være eksentriske, personer med stor lommebok «virkeliggjøre» sin drøm om å være helt eller skurk i en James Bondfilm. Hvis de har lyst kan de bli fotografert og få hele hendelsen filmatisert, samt et diplom med tittelen «Jeg var sååååå langt unna å ødelegge hele verden».

Eller hva mener du? Er dette liv laga og en verdig måte og sette til livs hele det norske oljefondet?

Grinebiter, konspirasjon og enmannsorkestere

Jeg er nå lei, veldig lei av å være på Toten, ikke bare mangler det på både det ene og det andre, men jeg har også min feiende flotte pendeletur å se frem til hver dag, med det medfører av uintresante samtaletemaer rundt seg og fjortiser, samt noen med enten veldig høy voluminnstilling eller ekstremt lite isolerene hodetelefoner. For første gang på lenge har jeg blitt seriøst sint på en buss og fått lyst til å rope ut skjellsord ovenfor baksetet (som var bebodd av fjortiser for anledningen). Men klarte å besinne meg ettervært. Jeg kan banne på at bussen er ikke på langt nær like bråkete i Trondhjem, ikke dominert av en fjortisgjeng i baksetet med overfladiske, uintreresante og rett og slett kjedelige samtaletemaer. Jeg hører på det de har å si og skjønner at dette er mennesker som kommer til å leve kjedelige og uinteresante liv. Hele samtalene vitner om mangel på fantasi. Dette vedsiden av den utrolig irriterene dialekten og måten å snakke på er det som irriterer meg mest i hverdagen. Siden det virker for meg som om de enten er veldig mange, eller at jeg har en lei tendens til å velge akkurat de samme bussene som dem.

Jeg tror mest på at det er resultat av en konspirasjon, klekket ut av akkurat de samme som stjeler sokker, småpenger, penner og andre kjekke og greie ting man burde hatt for hånden, men er som synket i jorden når man trenger dem. Jeg er litt usikker på hvem det egentlig er som står bak, men jeg har en teori om at det er et hemmelig selvskap som egentlig styrer verden, de har en veletablert militærstruktur og er istand til å gjennomføre oprasjoner rundt hele kloden, kanskje med unntak av Nepal og muslimske land, nei, jeg snakker ikke om USA, men snarere heller frelsesarmeen. «Hvorfor akkurat frelsesarmeen?» vil kanskje folk spørre, jeg vil heller snu spørsmålet til «Hvorfor ikke?».

På tross av den vedvarene torturen fra vonde sko, franske turister, fjortisene sendt fra frelsesarmeen, misundelse til andres sommeropplegg og lang pendlevei, finnes det også lyspunkt i tilværelsen. I dag gikk jeg forbi et enmannsorkester med tromme på ryggen, symbaler og munnspill og at hva et sikkelig enmannsorkester skal ha. Det gjorde virkelig dagen min.

Landsbyidiotskolen

Dette er en gammel idé (omtrent litt som den undersjøiske verandaen og fonduedvergen). I korte trekk består ideen av at man lyser ut stilling som landsbyidiot i ymse landlige kommuner. Landsbyidiotens oppgaver er enkle:
1. Stjele ting (på den måten vet politiet hvem som står bak omtrent all kriminaliteten og kan med enkelhet finne de store blomstepottene som har blitt borte fra utsiden av rådhuset)
2. Tvilsom og vulgær oppførsel (intet er så godt samtaleemne som unormal oppførsel, dette vil kanskje erstatte Se og Hør som bygdefolkets hovedaktiviteter)
2.1. Være en farveklatt i samfundet forøverig.
3. Være et raskt identifiserbart lavpunkt i bygdas motebilde.
4. Gjøre at hele bygda kan opperere med et sterkt forenklet klassesystem og at de som faller utenfor kan alltid tenke «vel, jeg kan jo bli landsbyidiot…»
5. Overflytter penger fra trygdebudskjettet og over til semikonstruktivt arbeid.

Etterhvert som jeg har skrevet dette, så har jeg tenkt «hmm, denne ideen fungerte egentlig best verbalt», jeg lurer på om det kanskje kan ha noe med mine ikke veldig gode skriftlige evner.