Trondhjem, ikke Trondheim

«When I was young, the capital of Norway was not called Oslo. It was called Christiania. But somewhere along the line, the Norwegians decided to do away with that pretty name and call it Oslo instead.» 

Roald Dahl i Gutt

Jeg har i lengre tid sett meg lei av en ting, den store nasjonalromatiske navnomdøpingen rundt 1920-1930. Da Fredriksvern ble Stavern, Fredrikshald ble Halden (forøverig de to kan beholde navnene sine), Kristiania ble Oslo og Trondhjem ble Nidaros også Trondheim. Det er ikke så mye historieløshet som et ønske om å fremheve bestemte deler av historien i et nasjonsbyggingsprosjekt. Foreksempel ble lokalbefolkningen i Trondhjem ikke hørt på med tanke på navnvalget (17 163 stemte mot navnendring, mens bare 1508 stemte for), alikevel ble navnet forandret. Navnskiftet utløste tilogmed det største demonstrasjonstoget i Trondhjems historie. Gjeninnfør det gamle navnet (eller enda bedre Trondhjæm) og avslutt dette overgrepet mot lokaldemokratiet.

For Oslo sin del så er det ganske enkelt, hvilken av navnene høres best ut….? Kristiania vinner uannsett og selvsagt burde den også omdøpes. Spesielt når -sch lyden tar overhånd og ødelegger uttalen fullstendig.

Andre ting som burde forandres er: Oppland og Hedmark bør slåes sammen og få navnet Kristians amt, og Universitetet i Oslo får tilbake navnet «Kong Fredriks universitet».

Tidsoner, australiaferie og klatring

Johnny Cash – Sunday Morning Coming Down

De to siste månedene på andre siden av jorda har jeg vendt meg til den flotte 12 timers tidsforskjellen, som var både praktisk og forsterket følesen av at jeg faktisk befant meg på andre siden av jorden. Med omstillingen til sommer- og vintertid har denne ypperlige balansen blitt forskjøvet. Nå har det krympet ned til 10 timer, og jeg føler det som at jeg har flyttet nærmere Norge og at jeg ikke lenger befinner meg på helt motsatt side, men bare nesten. Dette har vært et ganske hardt slag, rett i milten for meg.

På torsdag skal jeg forflytte meg enda nærmere Norge (denne gangen også fysisk). Når jeg legger ut på en langtur rundt omkring i det store nabolandet, Australia. Turen er nøye planlagt og utformet med det mål for øyet å besøke større deler av kontinentet, inkluderer blant annet Adelaide, Melbourne, Brisbane og Sydney. Dette er min siste sjanse til å få i det minste litt sol og sommer før “vinteren” setter inn.

I  dag var det duket for en uvant opplevelse, nemlig klatring, noe jeg vil si at absolutt falt i smak, med litt trening kunne det vært en aktivitet jeg faktisk kan tenke meg å gjenta.

San Diego, gjennsyn med Frida og følesen av å være høy igjen.

De siste dagene har jeg tilbringt i San Diego og opplevd tilnærmet lik en norsk sommer. Dessuten har jeg engasjert meg i aktiviteter. Blant annet brukte jeg hele søndagen til å tusle rundt i Balboa Park, den store byparken i San Diego. Litt av sjarmen med den parken var at de hadde noen internasjonale hytter som var innredet og drevet av folk så ut som besteforeldere. Jeg gjenkjente opptil flere av bestemors stoler og nips i den norske hytta.

Den store norske overraskelsen var da en av mine tidligere medreisende, Frida troppet opp på hostelet, uvitene om at jeg var der.

Amerikanere er lave, det er jevnt over et lavt folkefærd. Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så iløpet av ferien har jeg fått tilbake følesen av å være høy, en følese jeg ikke har hatt siden minst 4. klasse. Nå bare håper jeg på at jeg med mine gigantiske 6 fot kommer til å være høyere enn gjennomsnittet på New Zealand også.

Og for hundre og ‘nte gang, ta fra amerikanernee de jævela mobiltelefonene deres, eventuelt gi dem en egen mobiltelefonvogn der alle kunne sitte å prate i.

Merkelige samtaler på tog og Californiaferien min.

Jeg har faktisk funnet et argument for hvorfor man skal ta fly i USA, at amerikanerene relativt nylig har funnet ut at mobiltelefon er en god idé og at det er tilnærmet akseptabel dekning. Noe som har medført at man har fått høylytte mennesker på offentlig transport, slik som tog. De to eneste togturene mine i USA har endt opp med at høylytte mennesker har planlagt ting med interessant dialekt og merkelig, merkelig samtaletemaer. Jeg nevner i fleng: booking av presidentsuite, påmelding på drømmekurs, organisering av begravelse til noen som ble truffet av en semitrailer og opprettelsen av et adhoc begravelsesbyrå. Ferien min i California har hittil bestått å dra innom Santa Barbara (trivelig by, liten og snobbete) og San Diego (Større by med kjempeflott hostel). I morgen står Los Angeles for tur og å si ha det til Ragnhild som tar flyet tilbake til Norge. Jeg tar ikke fly før 31. og jeg har absolutt ingen idé om hva jeg skal finne på frem til da.

Farvel Trondhjem, Good Morning Wellington

På automagisk vis har denne bloggen nå blitt en reiseblogg. I hvertfall frem til 2. februar. Det er i skrivende stund i underkant av ett døgn før jeg sitter på flyet til Keflavik og jeg har for ikke lenge siden tatt farvel med Trondhjem, ihvertfall i minst de neste 10 månedene. Som en oppvarming til de neste to ukene med flyplassopphold så har jeg brukt 3 fantastiske timer på forskjellige flyplasser i dag. Fortrinnsvis Gardemoen. 

Tid på flyplass kan brukes på mange måter, det gjelder bare å være kreativ. Derfor følger jeg det hele opp med noen ideer til aktiviteter. I hovedsak dreier det seg om å observere og/eller analysere dine medreisene.

1. Se på løpende mennesker.

Dette er en flott aktivitet, nemelig å se sitte i ro og mak og se dresskledde mennesker løpe alt hva remmer og tøy kan holde til utgangen sin.

2. Analyser reisefølger.

Ekteparet på 50 sin kjærlighetsferie til Paris ser betraktelig anderledes ut en kjernefamilien på 4 sin tur til Malaga. Og ikke minst Gutteklubben Grei på rundt 40 påvei til Thailand.

3. Plukk opp samtaler.

Sett deg ned og tjuvlytt på hva som blir sagt, titt og ofte kan du få med deg noen virkelige gullkorn.

4. Legg kabal, les bok, spill dataspill

5. Skriv blogg

Denne er ganske selvforklarene, og kanskje den aktiviteten som for tiden til å gå fortest.

En aktivitet jeg ennå ikke har vurdert er å ende opp med å gå fra vettet og gi dine medreisene en uforglemmelig opplevelse, for det er ikke til å unngå at størsteparten av dine medreisene er i akkurat samme situasjon som deg. Dette er et alvorlig problem som burde blitt addressert av de som driver flyplassene. De burde organisere aktiviteter, eller ansette folk med eneste arbeidsoppgave og gjøre rare ting, en slags flyplassidiot (en slags mer eller mindre verdensvant variant av den gode gamle landsbyidioten). Bare å ansette en slik ville potensielt høyne reisekvaliteten til de medreisene med flere hakk!