Festival, spetakel og øl over heile mæ

De siste par dagene har jeg tilbringt i et klamt, insektbefestet telt på et jorde i Meldal kommune. Hvorfor vil kanskje noen spørre seg, jo pågrunn av Storåsfestivalen, som var tre flotte dager til ende, med fyll, spetakel, konserter og ikke minst et forrykene liveshow av en hitraværing som nesten kunne overgått Shane MacGowen fra The Pogues. Med et aktivitetsnivå som ville glatt overgått selv den mest entusiastiske duracellkaninen spredde han liv og leven i nabocampen. Gjennom å tilby sine tjenester som solkrem til mindre entusiastiske medlemer av det motsatte kjønn og reklamert hardt for Hærmetti Tyslandband gjennom å synge slagerene «øl over heile mæ» og «Rosalie».

Festivalens høydepunkt og definitivt det store trekkplasteret var Dropkick Murphys, den er uten tvil en av de beste konsertene jeg har vært på og svarte helt ypperlig til forventingene, bedre liveband skal man lete lenge etter.

Alt i alt en ypperlig festival.

Jobb, besøk hos Kjersti og festival

A Silver Mt. Zion – Blown-Out Joy from Heaven’s Mercied Hole

Jeg har hatt en bloggposting i ermet en ganske god stund, men det har egentlig gått ganske i ett. Først og fremst, jeg har vært på fest hos Kjersti på Hamar, det var koselig med grilling, greit uteliv (mye bedre enn det jeg hadde forventet etter Kjerstis svartmaling av Hamars uteliv) og ikke minst 3 timer lang fylleleking på tre forskjellige lekeparker rundt i Hamar i de tidlige morgentimene.

I tilegg har jeg fått meg både jobb, skoleplass og studielån i høst, så nå er høsten sikret både aktivitetsmessig og økonomisk. Dessuten har jeg og Kjersti utformet en lengre liste med filmer som _må_ sees iløpet av høsten, alt i alt kommer det nok ikke til å bli vanskelig å få timene til å fly til høsten.

Den siste uka har jeg også drevet forberedelse til enda en tur til Trøndelag, denne gangen Meldal kommune og Storåsfestivalen. Etter å ha sikret finansiell støtte i form av lån av mor og far, vaktbytte på jobben så har jeg i dag fått fikset meg både jernbanebillett oppover og inngangsbilletten. Så nå mangler det ikke stort, whooooi!

Grinebiter, konspirasjon og enmannsorkestere

Jeg er nå lei, veldig lei av å være på Toten, ikke bare mangler det på både det ene og det andre, men jeg har også min feiende flotte pendeletur å se frem til hver dag, med det medfører av uintresante samtaletemaer rundt seg og fjortiser, samt noen med enten veldig høy voluminnstilling eller ekstremt lite isolerene hodetelefoner. For første gang på lenge har jeg blitt seriøst sint på en buss og fått lyst til å rope ut skjellsord ovenfor baksetet (som var bebodd av fjortiser for anledningen). Men klarte å besinne meg ettervært. Jeg kan banne på at bussen er ikke på langt nær like bråkete i Trondhjem, ikke dominert av en fjortisgjeng i baksetet med overfladiske, uintreresante og rett og slett kjedelige samtaletemaer. Jeg hører på det de har å si og skjønner at dette er mennesker som kommer til å leve kjedelige og uinteresante liv. Hele samtalene vitner om mangel på fantasi. Dette vedsiden av den utrolig irriterene dialekten og måten å snakke på er det som irriterer meg mest i hverdagen. Siden det virker for meg som om de enten er veldig mange, eller at jeg har en lei tendens til å velge akkurat de samme bussene som dem.

Jeg tror mest på at det er resultat av en konspirasjon, klekket ut av akkurat de samme som stjeler sokker, småpenger, penner og andre kjekke og greie ting man burde hatt for hånden, men er som synket i jorden når man trenger dem. Jeg er litt usikker på hvem det egentlig er som står bak, men jeg har en teori om at det er et hemmelig selvskap som egentlig styrer verden, de har en veletablert militærstruktur og er istand til å gjennomføre oprasjoner rundt hele kloden, kanskje med unntak av Nepal og muslimske land, nei, jeg snakker ikke om USA, men snarere heller frelsesarmeen. «Hvorfor akkurat frelsesarmeen?» vil kanskje folk spørre, jeg vil heller snu spørsmålet til «Hvorfor ikke?».

På tross av den vedvarene torturen fra vonde sko, franske turister, fjortisene sendt fra frelsesarmeen, misundelse til andres sommeropplegg og lang pendlevei, finnes det også lyspunkt i tilværelsen. I dag gikk jeg forbi et enmannsorkester med tromme på ryggen, symbaler og munnspill og at hva et sikkelig enmannsorkester skal ha. Det gjorde virkelig dagen min.

Sliten, lei og bilder

The Pogues – A Pair Of Brown Eyes

Jeg har nå stått rett opp og ned i ca. 7 timer, i lakksko som glatt kunne spasert rett inn på FNs liste over torturmidler. Dette skuet av «Norwegian shoe torture» var ene og alene for å tjene penger. Bankkontoen kommer nok til å takke meg 12. august og jeg tipper at husverten vil bli fra seg av glede for 3030 stk. penger (kanskje man for en gang skyld skulle betalt husleia i femtiøringer).

Jeg merker at jeg blir mer og mer lei av å pendle. Påtross av bussjaførenes trivelighet. Det er noe med 3 daglige timer på buss som kan ta knekken på alle og enhver. Spesielt når ens mp3spillers batterilevetid har begynt å gå ned og det kan ofte se faretruene ut som at jeg må tilbringe siste delen av turen uten musikk. Det skal tilføyes at jeg har vurdert å kjøpe meg ny, men jeg tenkte å ta mobil og mp3spiller i et jafs og venter enda noen få generasjoner med mobiltelefoner før jeg blir med på bølgen.

Bilder av mitt daglige arbeidsantrekk finnes nå på min flickrkonto (bare se på siden av denne siden, nei, ikke på siden av skjermen, tampen brenner, neeei ikke der, deeeer ja). Dette var bilder som ble tatt i hu og hast iløpet av noen korte minutter i dag tidlig og resultatet er egentlig derefter.

Sosialt, vasking og ønsket om større rom

Dropkick Murphys – The Last Letter Home

De siste par dagene har vært et kjærkomment avbrekk i den monotone feriehverdagen. Jeg, Kjersti og Beate har vært på tur i Trondhjemsområdet noe som betyr kaffe, kos, kake, øl, usaklige samtaler og trivsel i stort mon. Jeg kjenner litt at jeg savner det litt allerede, selvom jeg ennå ikke har dratt hjem. Har jo fremdeles en underholdene togtur nedover med Kjersti, og det er ikke så veldig lenge lenger til skolestart. Da blir det jo tilbake til gamle takter, forhåpentligvis.

Jeg skal også vaske hybelen, siden husverten vistnok skal ha visning her. Dette er et ork jeg har utsatt lenge og mest mulig iløpet av disse få dagene. Jeg har faktisk forsøkt å tilbringe minst mulig tid på rommet og mest mulig tid ute i den store verden. Har egentlig lykkes kanskje bra med akkurat det.

Mens jeg var ute i den store verden har jeg også blitt klar over at en del av min vennekrets lever i på en hybelstandard som går min egen høy gang. Og det til en pris som egentlig ikke er så veldig forskjellig fra min egen. Dette er kilde til en god del misundelse fra min side. Så, jeg vil ha større rom, dobbeltseng og bedre kjøkken. Kort sagt, jeg vil ha en leilighet. Huff.

Trondhjem, busstur, medpassasjerers lidelse

Peter Ilyich Tchaikovsky – ‘1812’ Ov, Op.49

Om 24 timer pluss/minus sitter jeg, Kjersti og Beate på en buss oppover til Trøndelag og en velfortjent tur bort fra kjas, mas og lediggang her på Østlandet. Med tanke på at jeg er oppe, samt ikke har verdens beste døgnrytme (som vanlig), tror jeg det kan bli en interresant busstur. Spesielt for resten av bussen, som kanskje er litt mer oppsatt på å få sove enn meg…

Menmen, det satt til side så blir det sikkert en usakelig busstur, kanskje med litt søvn, hvem vet! Jeg setter en knapp på at den halvtimes pausen på Kvam kommer til å være en veldig usakelig affære.

Landsbyidiotskolen

Dette er en gammel idé (omtrent litt som den undersjøiske verandaen og fonduedvergen). I korte trekk består ideen av at man lyser ut stilling som landsbyidiot i ymse landlige kommuner. Landsbyidiotens oppgaver er enkle:
1. Stjele ting (på den måten vet politiet hvem som står bak omtrent all kriminaliteten og kan med enkelhet finne de store blomstepottene som har blitt borte fra utsiden av rådhuset)
2. Tvilsom og vulgær oppførsel (intet er så godt samtaleemne som unormal oppførsel, dette vil kanskje erstatte Se og Hør som bygdefolkets hovedaktiviteter)
2.1. Være en farveklatt i samfundet forøverig.
3. Være et raskt identifiserbart lavpunkt i bygdas motebilde.
4. Gjøre at hele bygda kan opperere med et sterkt forenklet klassesystem og at de som faller utenfor kan alltid tenke «vel, jeg kan jo bli landsbyidiot…»
5. Overflytter penger fra trygdebudskjettet og over til semikonstruktivt arbeid.

Etterhvert som jeg har skrevet dette, så har jeg tenkt «hmm, denne ideen fungerte egentlig best verbalt», jeg lurer på om det kanskje kan ha noe med mine ikke veldig gode skriftlige evner.