Fra og med kl. 12 i dag, da jeg sa ha det til Ragnhild på LAX, så har jeg vært mutters alene. Det gikk opp for meg kort tid før, at det var mest sannsynligvis siste gangen jeg får høre norsk på en ganske lang stund. Litt befriende på en måte, men samtidig litt skremmene. Hittil har jeg tatt ganske lett på hele turen, ingen bekymringer. Men nå, som jeg er alene, kjenner jeg meg noe mer småstresset og spent. Man kan si at det er først nå at turen min til New Zealand virkelig begynner.Min første avgjørelse som enmannsreisefølge var å dra tilbake til San Diego. Jeg kan ikke akkurat si at jeg likte LA, og da er det perfekt å komme seg tilbake til San Diego som har hatt turens triveligste hostel. Jeg skal styre rundt i San Diego i 4 dager til, før jeg drar tilbake til Los Angeles dagen før flyet mitt går fra LAX. Siden jeg ikke tar sjansen på at det amerikanske togsystemet skal få meg transportert til og fra San Diego innen rimelig tid. Dessuten får jeg to dager i Santa Monica før jeg setter snuta mot Auckland.Påveien til Auckland kommer jeg til å få oppleve å miste en dag. Den i år kommer 1. februar aldri til å skje. Jeg går fra 31. januar til 2. februar når jeg flyr til Auckland, pga. den internasjonale datolinjen. Under en frokost i San Diego, ble jeg og Frida enige at jeg i fremtiden, når tidsreiser blir mulig, bør gå tilbake i tid til 1. februar, bare for å oppleve den datoen. Derfor skal også 1. februar bli utropt til den internasjonale tidsreisedagen. Jeg føler at verden hadde vært tjent med enda en internasjonal merkedag. Og da er 1. februar god nok dato som noen. En annen måte jeg har vurdert å ta igjen 1. februar er å gå på feil kalender hele februar, frem til skuddårsdagen og kalle den for 28. februar. På den måten har jeg ikke gått glipp av noen dager og slipper å bry meg om at det er skuddår i år.
