Kirkeklokker, Dirty Dancing og lampeskjermer

Sonic Youth – New Hampshire

Jeg kjenner at jeg er litt skuffet over at tyskerenes onde plan under krigen (å støpe om alle norske kirkeklokker i rustningsindustrien) ikke ble gjennomført. For nå har Lademoen kirke i lengre tid vekket meg hver eneste bakfulle søndag. Spesielt etter at jeg begynte å sove med vinduet oppe. Jeg har begynt å hate den kirka og ønsker meg heller en minaret i nabolaget, eller en høytaller med afrikanske rovdyrlyder.

I dag har jeg for første gang i mitt liv sett «Dirty Dancing», sammen med min makker i uentusiasme over filmvalget (Einar) og to eksepsjonelt entusiastiske tilhengere (Ruth Eva og Beate). Filmen var bedre enn jeg trodde. Riktignok så jeg for meg en malplassert pygmé (se eksempel) i hver scene og at den manlige hovedrollen gikk rundt med en orange lampeskjerm fra 1970-tallet med blomstermotiv. Filmen ble med ett mer, la oss si interresant, i mangel på noe bedre ord.

Kort sagt, en god søndag.